Tre, blad og frukt (rognebær). Green Living, Kunstige planter. De fleste asalartene har enkle blad, og noen har blad med tydelig sagtanna kant. Andre asalarter har blad som er noe delt inn mot midten, såkalte lappa blad.
Det er stor genetisk variasjon i rogn – og asalslekta. Det skyldes delvis at ulike arter krysser seg med hverandre. I dag opereres det med to underarter i Norge, men forskjellene mellom dem er noe dårlig undersøkt. Vanlig rogn (ssp. aucuparia) skal ha blad som er tett hårete under og småblad som ikke er tydelig tilspissete.
Det har hatt stor betydning i Norrøn mytologi. Navnet kommer fra norrønt «reynir», som har sammenheng med fargen rød. Sammensatte blad har også flere undertyper. Det kalles finnet når småbladene er utgått fra et fjærnervet blad, som hos rogn.
Det kalles koblet når småbladene går ut fra et håndnervet blad og er festet i samme punkt, som hos kløver og hestekastanje. Or er en planteslekt i bjørkefamilien som består av rakletrær og -busker med sagtakkete blad og stilkete vinterknopper med to knoppskjell.
Ved frømodningen blir hunnrakleskjellene treaktige, og raklen ligner da en liten kongle, såkalt orekongle, men dette er altså ikke kongler på samme måte som hos bartrær. Bladene hos rogn er ulikefinnete med oftest 6-par jevnstore, sagtannete småblad. Endesmåbladet har samme form og størrelse som de øvrige bladene. De er dunete på undersiden.
Om høsten får de mørkerød eller gul farge, før de felles. Er det sammensatte blader eller hele blader/ Blader kan være runde (osp), trekantet (bjørk), avlange (selje), hjerteformete (lind), fliket (lønn) eller lappet (eik). Rogn er et godt eksempel her. Nå kan du tresorter!
Kan ofte kjennes igjen på den gråaktige barken. Bladene kan minne om bladene til rogn, men er større. Asalslekten (Sorbus) er en planteslekt i rosefamilien.
Den er formrik, og i Norge finnes underartene skogrogn (subsp. aucuparia) og fjellrogn (subsp. glabrata). Den sistnevnte har blad som er hårløse på undersiden og avlange frukter. Nedlastinger vasilisa.
Friske rognebær er for sure til å kunne spises med velbehag. Rowan tree, Høstløv, høst, rogn bær, bitter gelé, blad, blader Public Domain. Høyt og lavt henger de, og mange er de. Eidsvoll Ullensaker Blad har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
Formen på bladet er viktig. Vår hjemlige fagerrogn danner siste skudd på en utviklingsrekke, med dannelse av nye arter. Hvordan ser kanten på bladet ut?
Larvene spiser knopper og blader på mange busker og trær fra tidlig på våren, og noen ganger kan den opptre i ganske store antall. Bjørkefrostmåler har bjørk som sin viktigste vertsplante og kan opptre med masseangrep. Bøk, eik, rogn, alm, er også viktige vertsplanter. Før trekkfuglene flyr av gårde om høsten, kan du se dem spise trærne rene for rognebær.
Fuglespredningen er effektiv, og unge rognetrær kan spire opp på mange uventede plasser: på murer og tak, i fjellvegger og i grenkløfter på andre trær. Ta kontakt med Reiersøl Planteskole for å finne ut hvilke lauvtrær du trenger.
Bestill planter i god tid. Ulikefinnet blad fra rogn. Legg merke til at det er klorofyll i parenkymskjeden omkring ledningsstrengene for å kunne opprettholde transport av ressurser i silvevet så lenge som mulig, og transportert til lagring i greiner, stamme og røtter.
Blada er finnete og sit i par. Illustrasjon: Giftinformasjonen. Oransjeraude rognebær. I Norge finnes underartene skogrogn (subsp. aucuparia) og fjellrogn (subsp. glabrata).
Fra gammelt av har folk skilt mellom rogn (med sam-mensatte blad ) og asal (med mer eller mindre hele blad ), men ikke mellom de ulike asalene. Osp og rogn er jeg mer usikker på, men ospa sprer seg i hvert fall med rotskud slik at en bit rot i jor ganske sikkert vil skyte. Rogna vet jeg ikke, men den kan sikkert sås med rognebær.
Mulig fruktkjøttet må fjernes først. Fakta: – For å se en hel ring rundt månen eller solen, må det være lite skyer, så et værskifte er da som regel til det verre.
Den ringen man ser er sannsynligvis en halo, som betyr at lyset fra solen reflekteres i små ispartikler som finnes i høytliggende, tynne skyer, såkalte cirrus-skyer.
