Globaliseringen i norsk kultur har ført til at Norge ikke lenger er et homogent land. Dette er fordi det har kommet mange innvandrere til Norge og som har bosatt seg her. Matkulturen har også blitt mer globalisert. Samtidig introduseres leseren til tre ulike fagtradisjoner innen samfunnsvitenskap: statsvitenskap, sosiologi og samfunnsøkonomi.

Framgangen i flyteknologi har gjort det mulig for de aller fleste nordmenn å dra på utenlandsreiser. Slik kommer de i kontakt med andre kulturer og tar med seg disse nye kunnskapene og kulturelle impulsene hjem. Den samme naturlige sammenhengen finnes mellom de ulike målene på holdninger til globalisering.

Jo mer positiv en er til å prioritere norsk, jo mer negativ vil en være til overnasjonalitet og omvendt. Et svært interessant funn er at dimensjonene for nasjonal identitet har ulik sammenheng med holdninger til globalisering.

Det kan argumenteres for at som liten, åpen økonomi har få land vært så sterkt eksponert for globaliseringen som Norge. Til tross for dette har ulikhetene vokst mindre hos oss enn i mange andre lan og de er derfor fortsatt blant de minste i verden. Det viser at hvordan et land møter globaliseringen, også er viktig. Ungdom over hele verden hører på den samme musikken, har de samme heltene og ønsker seg de samme statussymbolene.

Forskerne er uenige i oppfatningen om hvilken grad av felleskultur dette innebærer, men det er i hvert fall klart at tendensen er økende. I tidligere tider var det dessuten bare de øverste samfunnslag som fulgte internasjonale trender, nå gjelder det alle. See full list on forskning. Politisk globalisering handler om utenrikspolitikkens inntreden på nær sagt alle områder, eventuelt opphøret av skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk.

På den ene siden bruker politikerne stadig mer av sin tid på deltakelse i internasjonale eller globale institusjoner hvor overnasjonale strategier og spilleregler diskuteres og samkjøres. På den andre siden finnes det i dag knapt et saksfelt hvor politikerne utelukkende kan forholde seg til et rent nasjonalt perspektiv.

Omfanget av internasjonale regelverk og forpliktelser er enormt, dessuten kan man få store problemer (f.eks. med rentenivået) dersom man prøver å gå sin egen vei uten hensyn til at man er koblet på et internasjonalt system. Den internasjonale handelen har aldri vært større i dag, og mesteparten av den foregår innad i og mellom transnasjonale selskaper som opererer over hele verden.

Samtidig er kapitalmarkedene deregulert, hvilket betyr at det ikke lenger finnes noen standard med fast verdi. Valutasvingningene som følger av dette er blitt utgangspunktet for en av verdens største næringer – valutaspekulasjon. Selv et land med god økonomi kan havne i krise dersom det skjer store valutasvingninger i et annet land – vi er vevd sammen i et slags skjebnefellesskap.

Utallige forskere har forsøkt å forstå dynamikken i denne prosessen, og alle universiteter og læresteder med respekt for seg selv studerer fenomenet. Det er bred enighet om at den teknologiske utviklingen er svært viktig, fordi den har skapt en enorm mobilitet. Alle anerkjenner også at politiske og økonomiske interesser utgjør sentrale drivkrefter, men det er stor uenighet om hvilken av disse faktorene som har føringen.

Rett etter andre verdenskrig var det størst oppmerksomhet rundt den politiske globaliseringen, man ville samle all verdens folk i en global organisasjon (FN) for å sikre freden. Senere ble den kulturelle globaliseringen viktigst, ikke minst motivert av ønsket om å begrense den såkalte “amerikaniseringen” som raste over kloden. I dag er det den økonomiske globaliseringen som står i fokus.

Historikere påpeker til stadighet at økonomien var omtrent like globalisert før 1. Men i praksis er en slik vurdering f. Grunnen til at landene forplikter seg til å følge slike spilleregler, til tross for at de ofte er upopulære blant de som må lide, er at internasjonal arbeidsdeling har vist seg å være en effektiv vei til velstand. Vi har nærmest gitt opp å produsere f. På samme måte som globalisering er en prosess, er også utviklingen i WTO en prosess.

Nedbyggingen av handelshindre, som gjerne kalles liberalisering, er nemlig langt fra målet om full frihandel. Alle land har spesielle preferanser som gjør at de vil skjerme deler av sitt eget næringsliv, og WTO-samarbeidet handler derfor først og fremst om å forplikte landene til en gradvis nedtrapping av slike buffere.

I Norge og i EU-landene er det først og fremst landbruket som skjermes. Det Vesteuropeiske landbruket ville blitt fullstendig utkonkurrert av andre land dersom vi ikke hadde subsidiert det og lagt toll på.

Det er den økonomiske globaliseringen som gjør at vi nå har fått en stadig mer fremtredende politisk debatt for og mot globalisering. Tilhengere av den økonomiske globaliseringen argumenterer med at globalisering er bra fordi det skaper velstand for alle. I tråd med “likebehandlingsprinsippet” hos WTO, hevdes det at frihandel er en voldsom motor for effektivitet og dermed vekst.

Kritikerne av økonomisk globalisering tar vanligvis utgangspunkt i statistikk som viser at de globale forskjellene mellom fattig og rik øker, liberalisering til tross. BNP per innbygger har også sunket i en rekke regioner, som i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara.

Her handler det om hvordan transnasjonale selskaper underminerer nasjonalstatenes muligheter til å ta styre utviklingen. På den andre siden opererer de ofte med datterselskaper i såkalte skatteparadiser, slik at deres store inntekter ikke kanaliseres tilbake til fellesskapet. Et eksempel på hvor mektige de er blitt fikk vi da USA nylig fikk sparket lederen for FNs klimapanel.

Det skyldtes (i følge en rekke anerkjente amerikanske medier, forskere og opposisjonspolitikere som Al Gore) at oljeselskapet ExxonMobil ikke ønsket ham. Bush-administrasjonens nære forbindelser til oljeindustrien regnes også som årsaken til at USA ikke signerer Kyoto-protokollen om red. De frihandelsvennlige globaliseringstilhengerne erkjenner at mye av kritikken er relevant, men slår gang på gang fast at fokus må rettes mot nasjonalstatene og ikke globaliseringen i seg selv.

Det er nasjonalstatene som bestemmer WTOs regler, det er nasjonalstatene som lager handelshindre, det er nasjonalstatene som lar de transnasjonale selskapene få stadig mer makt og innflytelse. Dersom man er uenig i nasjonalstatenes bestemmelser, ja så får man prøve å påvirke nasjonalstatene til å handle annerledes.

Debatten om globaliseringen, inkludert den politiske kampen knyttet til den økonomiske utviklingen, har langt fra fått noen konklusjon. Men noe er man i ferd med å bli enige om, og noen myter er punktert. For det første er det stadig mindre som tyder på at globalisering av kulturen betyr en ren ensretting.

Det er riktig at mange språk og kulturfelleskap er i ferd med å forsvinne, men denne historiske prosessen er det først og fremst nasjonalstatene som har ansvaret for gjennom sin i. Norge har en spesiell geografi, tenker da på avstander fra sør til nord. Dette er også en faktor som spiller inn, når vi ser på kulturforskjeller.

Mye av dette er gamle kulturer, som sikkert dukket opp for mange år siden. Det med at vi har hatt innvandring en del år, skaper andre utfordringer enn de vi allerede har.

I dette undervisningsopplegget skal elevene konsentrere seg om den kulturelle globaliseringen, og opplegget passer derfor på tvers av kapittel (”Kultur”), (”Kulturmøter”) og (”En verden uten grenser”) i Streif. Teknologiske, økonomiske, politiske og kulturelle utviklinger krysser grenser og påvirker nasjonalstaten slik at den inngår i noen større sammenhenger hevet over nasjonalstaten.

Når du reiser på tvers av jordkloden, spiser mat fra andre lan hører på musikk fra USA og kjører en bil laget av deler fra mange lan er det resultat av globalisering på flere områder: teknologisk, økonomisk, politisk og kulturell globalisering. Viktige tradisjonelle kulturer går tapt som følge av den økende globaliseringen.

Særlig går det ut over urbefolkninger hvor kulturen er nedfelt i håndverk. Hva er kulturell globalisering? Dette deling av ideer fører vanligvis til en interconnectedness og samhandling mellom folk i ulike kulturer og levemåter.

Kulturell globalisering er rask traversering av ideer, holdninger og verdier på tvers av landegrenser. Mange vestlige land – også Norge – praktiserte fri handel av de fleste varer og tjenester. Forstyrrelsene i prosessen mener at det er en viktig forskjell mellom den raske veksten i enkelte lan i forhold til de små eller nesten ingen andre, noe som innebærer et visst suverenitetsfall for sistnevnte.

Global (av globus), som gjelder hele jordkloden, verdensomspennende. Kritikerne av kulturell globalisering ofte argumentere mot dens destruktive virkninger på nasjonale identiteter.

De advarer om at unike kulturelle enheter kan forsvinne, og at språk som snakkes av små populasjoner kan være en økt risiko for å bli utryddet. Spesifikke verdier, tradisjoner og historie – den identitet – av en kultur kan forsvinne.