Ifølge Köppens klimaklassifikasjoner defineres arktisk klima (og polarklima) som områder med så lave temperaturer at det ikke naturlig vokser trær der. Klodens klima endres kontinuerlig, på mange forskjellige tidsskalaer, drevet av ulike faktorer. Prosesser knyttet til kontinentaldriften har påvirket atmosfærisk sirkulasjon, havstrømmer og sammensetningen i atmosfæren over millioner av år.

Variasjoner i solinnstrålingen over mange tusen år som respons på endringer i jordas bane rundt sola har skapt varme og kalde sykler, med endringer omtrent halvparten så store som endringene skapt av kontinentaldriften. På en noe kortere tidsskala har nåtidens mellomistid (holocen) vært påvirket av korte nedkjølingsperioder forårsaket av vulkanutbrud en svak variasjon i solinnstrålingen, og trolig også andre faktorer.

See full list on npolar. Denne trenden er ikke statistisk betydelig signifikant siden de mellomårlige variasjonene er store. Foreløpig er det knyttet stor usikkerhet til kunnskapen om skyer og skydannelse.

Havet har mye større evne til å ta opp og lagre varme enn det landmasser har. Havet har derfor en nedkjølende effekt i perioder med global oppvarming. En stor del av den globale oppvarmingen som har skjedd de siste årene er lagret i havet. Polhavet varmes som følge av innstrømning av varmere vann både fra Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet.

På Stillehavssiden av Polhavet ser dette ut til å være en av årsakene til reduksjonen i havis. Fra Nord-Atlanteren kommer det pulser av varmt vann til Polhavet. Den neste pulsen ventes gjennom Framstredet.

Sammenhengen mellom varmere atlanterhavsvann og smeltende havis på vår kant av Polhavet er mer kompleks enn på Stillehavssiden, og det foregår utstrakt forskning på feltet. Likevel ser vi eksempler på større endringer som kommer «uanmeldt» eller før den beregnede tiden, som for eksempel reduksjon i havisdekket. Drivkraften bak denne temperaturøkningen er det menneskelige påslaget. Under tidligere varme perioder kan man ikke finne ensartede mønstre som dette.

Havisen krymper og blir tynnere. Dette får konsekvenser for mange dyr som er avhengige av isen for å overleve. For dyrene og menneskene som lever lengst nord på kloden vår, er verden i ferd med å forsvinne. Tidligere ble polarsirkelen (66° 33ʹ n.br.) ofte benyttet, men dette er en lite hensiktsmessig avgrensning, da det nord for denne breddegrad finnes strøk med naturforhold vi ikke ville betegne som arktiske (blant annet de nordlige delene av Norge).

Tynnere is bidrar til ytterligere smelting om sommeren på grunn av at mer energi absorberes. Først og fremst vil den ha konsekvenser på klimasystemet (og dermed fremtidige endringer) i seg selv, men også for eksempel på havnivå, noe som har direkte påvirkning på folk og samfunn over store deler av verden. Varmt vatn som strøymer opp frå undersida bidreg til smeltinga, og indre bølgjer bidreg til å blande opp varme frå djupet.

Høyarktis er synonymt med det området som har det kaldeste klimaet. De mener det er lite trolig at utviklingen vil snu. Enhver ser at smeltingen går fortere en forventet prediksjon fra modellene.

Fremdeles fryser havisen om vinteren, før den smelter sommerhalvåret, men mens stadig større deler smelter, er det mindre og mindre som fryser til på. Prosjektmidlene bidrar også til ivaretakelse av norske interesser i Antarktis og utnytter kompetanse Norge har i begge polområdene.

Arktis smeltar frå undersida. Klimaet her påvirkes lett av forandringer andre steder. Og klimaet har endret seg drastisk de siste årene, forklarer Schmidt. I de siste årene har temperaturen om sommeren steget fra til grader i området omkring Zackenberg, som er forskningsstasjonen vår på Nord-Grønland.

Det er en voldsom utvikling, sier han. Klimaforsker: Her mangler det fire millioner kvadratkilometer med is. IS I ARKTIS: Meteorologisk institutt, som daglig overvåker sjøisen, sier de aldri har målt så lite is i oktober som vi har. Da slutter isen å smelte, og begynner å fryse til igjen.

Dette ble feilaktig knyttet til menneskeskapt global oppvarming, selv om de spesielle forholdene var forårsaket av naturlig variasjon. Bakgrunnen for forskernes bekymring var de såkalte tilbakekoblingseffektene som påvirker klimaet på jorda. Dette er effekter som er «innebygd» i naturen selv, og som i mange tilfeller forsterker. Klimaet er i endring fordi det slippes ut mer drivhusgass i atmosfæren enn det som er naturlig.

Et eksempel på en drivhusgass (også kalt klimagass) er karbondioksi CO2. Gassen gjør drivhuseffekten sterkere. Mindre varme slipper ut gjennom atmosfæren.

Et sentralt verktøy i denne forskningen er en global numerisk hav-is-atmosfæremodell som delvis er utviklet i Bergen i et samarbeid mellom Nansensenteret og Geofysisk Institutt. I Polhavet vert klimaet delvis styrt av ein høgtrykksrygg mellom det nordlege Canada og Aust- Sibir som er best utvikla om våren. Middeltemperaturen for februar går ned mot -°C nord for Grønland og på øyane lenger vest, medan Beringsundet og Spitsbergen har kring −°C. Bildet er fra Svalbard.

Isotermen er grensa der gjennomsnittstemperaturen for juli måned er maksimum °C ved havnivå.