Osp er vanlig i hele Norge. Trærne finnes i skog, både bartredominert og lauvtredominert, men osp danner sjelden store, rene bestander. Denne arten har ikke krav om rikt jordsmonn og er ofte å finne på næringsfattig grunn. I tørre lier kan osp finnes i rikelige mengder.

Trelast av osp er godt egnet til konstruksjon og ubehandlet ytterkledning, der får den etter hvert en patinert sølvgrå farge. Innendørs panel og tak av osp beholder den lyse fine fargen. Det er spesielt godt egnet til innredning av badstuer da veden ikke inneholder harpiks og leder varme dårlig.

Osp har liten varmeledningsevne og er derfor særlig egnet for badstu-innredning. Fyrstikker er et annet, velkjent bruksområde for osp.

Den brukes dessuten til finer og sponplater, samt i fibermasse. Osp blir brukt i tresko, leker, fjøler, treull og. Det gjør de fordi bladene sitter på lange, flate bladskaft.

Barken er blank og gulgrønn. Barnken ble tidligere ble brukt til dyrefôr og osp alltid vært et viktig tømmertre til ulik bruk, i vår tid f. I dag finnes ospa spredt over hele landet, men det er i Telemark og i Agderfylkene vi finner de største konsentrasjonene.

Det er antatt at omkring % av løvskogen i Norge er osp. Osp kjennetegn Nyrealisme kjennetegn. Kjent for å skjelve med bladene ved det minste vindpust. Bladene har hjerteform.

Ikke spesielt godt egnet som brensel, men kan fint hives på bålet når du allerede har godt fyr. Hegg har dråpeformede blader med bueformede linjer. Blomstrer kraftig om våren. Får sorte bær om høsten.

Egner seg brukbart som ved. Norsk genressurssenter har i samarbeid med Skogkurs og Naturfagsenteret utarbeidet plakater av alle norske treslag.

Med tekst og illustrative bilder gir plakatene god informasjon om utbredelse, enkle kjennetegn, formering, bruk og nytte, ord og begreper, samt tro og overtro. Plakaten om rogn og asal kan lastes ned her. Kirsebær er flere trearter i kirsebærslekta i rosefamilien. Dyrket kirsebær regnes til tre arter.

Videre brukes osp i fyrstikker, mens ask er svært seigt og sterkt og egner seg godt skistaver, årer til robåter, og skaft til redskaper. Stikkord: kjennetegn på romantikk. Tempererte løvtrær brukes sjelden i papirindustri eller til bygningsmateriale i større omfang. Bjørnemose er en slekt som hører til bladmosene.

De er relativt store moser med spiralstilte bla og gir et stjerneaktig inntrykk sett rett ovenifra. Bjørk eller vanlig bjørk (Betula pubescens) er trolig Norges mest individrike treslag og finnes over hele landet med to underarter, dunbjørk og fjellbjørk.

Hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula pendula) er vanlig i lavlandet særlig på Østlandet. Maksimumet avhenger av produksjonsutstyrets evner. Dette blir ofte kalt ringbarking. Trær som ringbarkes kan dø, eller få redusert verdi som skogvirke.

Om vinteren spiser også elg, hjort og rådyr kvister fra trær og busker. De mangler fortenner i overmunnen slik at de må rive av kvistene. Kvistene ser derfor oppfliste og bustete ut. Haren spiser også tynne kvister.

Edelløvtrærne har stort sett en kystnær utbredelse, og finnes i lavlandet østafjells og rundt kysten, der de fleste stopper et sted i Trøndelag eller Nordlan mens de nøysomme løvtrærne finnes i hele landet opp til skoggrensa. Knoppene mørkebrune, relativt matte.

Lønnefruktene blir ofte kalt «lønneneser», siden mange barn liker å leke med dem og sette dem på nesen. Vingen på frukten gjør at den daler ned i spiral. Til planteriket regnes moser, karplanter og alger.

I planteriket finner vi organismer som varierer mye i form og størrelse, fra mikroskopiske alger til kjempestore trær. Rygg rustbrun til mørkebrun, buken grålig. Selja vandret tidlig inn i landet for ca 10.

Kjennetegn på pellets og briketter. Selje er en lyskrevende art. Strimlet chips, bark, papp, halm tørkes og med spesialutstyr blir til granuler.

For at massen skal oppnå en viss viskositet tilsettes en polymer – lignin.