Den er et resultat både av teknologiske framskritt og av politiske valg. Teknologiske nyvinninger har gjort transport og informasjonsutveksling billigere og enklere. Konsekvenser for samfunnet Økonomisk globalisering har ført til økt handel over landegrensen. See full list on okonomiguro.

Den økonomiske globaliseringen er også et resultat av en rekke politiske endringer og internasjonale avtaler. Sovjetunionens fall og politiske endringer i andre deler av Asia og Øst-Europa har skapt mer åpne samfunn hvor man lettere kan få kontakt med omverdenen. Konsekvenser av globalisering Aldri har så mange land deltatt i den globale økonomien som i dag. Mexico, Brasil, Kina og India.

Globaliseringen har gitt økonomisk vekst både i rike og fattige lan som f. Mange ser på globalisering som noe positivt og en utvikling. Det gir tilgang på teknologi, muliggjør læring og våre naturressurser får økt verdi. Dette globale systemet hadde store lokale konsekvenser fordi det ofte omorganiserte den sosiale organisasjonen i periferien, slik at det for eksempel kunne produsere hele nye stammer.

Senere europeisk industriell kapitalisme endret lokale forhold på andre måter, som å utkonkurrere lokal håndverks- og industriproduksjon. Direkte konsekvenser (for eksempel stigning i handel, udenland­ ske direkte investeringer og outsourcing).

Kulturell globalisering handler om fremveksten av en slags “global kultur”, et stadig større sett av referanser som mennesker i alle verdens land forholder seg til. Ungdom over hele verden hører på den samme musikken, har de samme heltene og ønsker seg de samme statussymbolene. Forskerne er uenige i oppfatningen om hvilken grad av felleskultur dette innebærer, men det er i hvert fall klart at tendensen er økende.

I tidligere tider var det dessuten bare de øverste samfunnslag som fulgte internasjonale trender, nå gjelder det alle. Politisk globalisering handler om utenrikspolitikkens inntreden på nær sagt alle områder, eventuelt opphøret av skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk.

På den ene siden bruker politikerne stadig mer av sin tid på deltakelse i internasjonale eller globale institusjoner hvor overnasjonale strategier og spilleregler diskuteres og samkjøres. På den andre siden finnes det i dag knapt et saksfelt hvor politikerne utelukkende kan forholde seg til et rent nasjonalt perspektiv.

Omfanget av internasjonale regelverk og forpliktelser er enormt, dessuten kan man få store problemer (f.eks. med rentenivået) dersom man prøver å gå sin egen vei uten hensyn til at man er koblet på et internasjonalt system. Den internasjonale handelen har aldri vært større i dag, og mesteparten av den foregår innad i og mellom transnasjonale selskaper som opererer over hele verden.

Samtidig er kapitalmarkedene deregulert, hvilket betyr at det ikke lenger finnes noen standard med fast verdi. Valutasvingningene som følger av dette er blitt utgangspunktet for en av verdens største næringer – valutaspekulasjon. Selv et land med god økonomi kan havne i krise dersom det skjer store valutasvingninger i et annet land – vi er vevd sammen i et slags skjebnefellesskap.

Utallige forskere har forsøkt å forstå dynamikken i denne prosessen, og alle universiteter og læresteder med respekt for seg selv studerer fenomenet. Det er bred enighet om at den teknologiske utviklingen er svært viktig, fordi den har skapt en enorm mobilitet.

Alle anerkjenner også at politiske og økonomiske interesser utgjør sentrale drivkrefter, men det er stor uenighet om hvilken av disse faktorene som har føringen. Rett etter andre verdenskrig var det størst oppmerksomhet rundt den politiske globaliseringen, man ville samle all verdens folk i en global organisasjon (FN) for å sikre freden.

Senere ble den kulturelle globaliseringen viktigst, ikke minst motivert av ønsket om å begrense den såkalte “amerikaniseringen” som raste over kloden. I dag er det den økonomiske globaliseringen som står i fokus.

Historikere påpeker til stadighet at økonomien var omtrent like globalisert før 1. Men i praksis er en slik vurdering f. Grunnen til at landene forplikter seg til å følge slike spilleregler, til tross for at de ofte er upopulære blant de som må lide, er at internasjonal arbeidsdeling har vist seg å være en effektiv vei til velstand. Vi har nærmest gitt opp å produsere f. På samme måte som globalisering er en prosess, er også utviklingen i WTO en prosess.

Nedbyggingen av handelshindre, som gjerne kalles liberalisering, er nemlig langt fra målet om full frihandel. Alle land har spesielle preferanser som gjør at de vil skjerme deler av sitt eget næringsliv, og WTO-samarbeidet handler derfor først og fremst om å forplikte landene til en gradvis nedtrapping av slike buffere. I Norge og i EU-landene er det først og fremst landbruket som skjermes.

Det Vesteuropeiske landbruket ville blitt fullstendig utkonkurrert av andre land dersom vi ikke hadde subsidiert det og lagt toll på. Det er den økonomiske globaliseringen som gjør at vi nå har fått en stadig mer fremtredende politisk debatt for og mot globalisering. Tilhengere av den økonomiske globaliseringen argumenterer med at globalisering er bra fordi det skaper velstand for alle.

I tråd med “likebehandlingsprinsippet” hos WTO, hevdes det at frihandel er en voldsom motor for effektivitet og dermed vekst. Kritikerne av økonomisk globalisering tar vanligvis utgangspunkt i statistikk som viser at de globale forskjellene mellom fattig og rik øker, liberalisering til tross. BNP per innbygger har også sunket i en rekke regioner, som i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara.

Her handler det om hvordan transnasjonale selskaper underminerer nasjonalstatenes muligheter til å ta styre utviklingen. På den andre siden opererer de ofte med datterselskaper i såkalte skatteparadiser, slik at deres store inntekter ikke kanaliseres tilbake til fellesskapet. Et eksempel på hvor mektige de er blitt fikk vi da USA nylig fikk sparket lederen for FNs klimapanel.

Det skyldtes (i følge en rekke anerkjente amerikanske medier, forskere og opposisjonspolitikere som Al Gore) at oljeselskapet ExxonMobil ikke ønsket ham. Bush-administrasjonens nære forbindelser til oljeindustrien regnes også som årsaken til at USA ikke signerer Kyoto-protokollen om red. De frihandelsvennlige globaliseringstilhengerne erkjenner at mye av kritikken er relevant, men slår gang på gang fast at fokus må rettes mot nasjonalstatene og ikke globaliseringen i seg selv.

Det er nasjonalstatene som bestemmer WTOs regler, det er nasjonalstatene som lager handelshindre, det er nasjonalstatene som lar de transnasjonale selskapene få stadig mer makt og innflytelse. Dersom man er uenig i nasjonalstatenes bestemmelser, ja så får man prøve å påvirke nasjonalstatene til å handle annerledes. Debatten om globaliseringen, inkludert den politiske kampen knyttet til den økonomiske utviklingen, har langt fra fått noen konklusjon.

Men noe er man i ferd med å bli enige om, og noen myter er punktert. For det første er det stadig mindre som tyder på at globalisering av kulturen betyr en ren ensretting. Det er riktig at mange språk og kulturfelleskap er i ferd med å forsvinne, men denne historiske prosessen er det først og fremst nasjonalstatene som har ansvaret for gjennom sin i. Selv om globalisering har betydning for mange områder, er det spesielt innenfor økonomien at globaliseringen gjør seg gjeldende.

Hvorvidt globaliseringen er i ferd med å stanse opp, eller gå i revers, er usikkert. Men tendensene er urovekkende, ikke minst for små, åpne økonomier som den norske. Vekstvilkårene for norske bedrifter er fundamentalt bestemt av mulighetene for å selge vår kompetanse og våre ressurser til andre lan som varer eller tjenester.

Den siste økonomiske utviklingen i verden i form av stimulering til liberalisering og privatisering av økonomi og andre aktiviteter knyttet til den eller enda ellers, betraktes som globalisering. Ulike forskere har definert globalisering på ulike måter. Handel over landegrensene er en viktig årsak til at millioner har kunnet arbeide seg ut av ekstrem fattigdom. Uttrykket blir ofte brukt for å hevde at dagens verden er global, mens den tidligere var lokal.

En metafor som brukes i forskningen om komplekse systemer, kalles sommerfugleffekten. Internasjonale økonomiske aktører og.

Den tar utgangspunkt i en sommerfugl som flakser med sine små vinger i Rio de Janeiro og dermed skaper en bitteliten luftstrøm.