Derfor smelter isen i Arktis stadig raskere Isen i nord begynner å smelte stadig tidligere om sommeren, og fryser senere om høsten. NASA har funnet ut hvorfor. Dette eksperimentet viser at det er is som ligger på lan som bidrar til at havnivået stiger.

Når det gjelder isen i Arktis (Nordpolen), bidrar ikke denne direkte til økt havnivå. Arktis krymper fordi det ikke lenger greier å forsyne sin ytre del med nok ferskvann, sier Sigrid Lind. Linds funn viser altså at sjøisen i Arktis ikke bare smelter på grunn av varmen i atmosfæren, men på grunn av tilbakekoblingsmekanismer i havet.

Linds forskning er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Climate Change. Isbjørnen har for mange blitt selve symbolet på klimaendringer og Arktis, men for den indiske havforskeren Victor Smetacek er det hjemlandets elefanter og tigre som er de virkelige symbolene. De negative følgene av smeltingen av sommerisen i Arktis, vil merkes langt unna Arktis, sa Smetacek under en internasjonal workshop ved NTNU nylig. Det kan være flere årsaker til smeltingen.

Det er kaldt i luften, men det varme vannet kan bli løftet opp av vindsystemet. Noen ganger så høyt at det kommer i direkte kontakt med den smeltende isen. Klodens klima endres kontinuerlig, på mange forskjellige tidsskalaer, drevet av ulike faktorer.

Prosesser knyttet til kontinentaldriften har påvirket atmosfærisk sirkulasjon, havstrømmer og sammensetningen i atmosfæren over millioner av år. En global nedkjøling over de siste millioner år har endret overflateforholdene i Arktis fra isfritt året rundt, til fullstendig isdekket.

Variasjoner i solinnstrålingen over mange tusen år som respons på endringer i jordas bane rundt sola har skapt varme og kalde sykler, med endringer omtrent halvparten så store som endringene skapt av kontinentaldriften. På en noe kortere tidsskala har nåtidens mellomistid (holocen) vært påvirket av korte nedkjølingsperioder forårsaket av vulkanutbrud en svak variasjon i solinnstrålingen, og trolig også andre faktorer. See full list on npolar.

Denne trenden er ikke statistisk betydelig signifikant siden de mellomårlige variasjonene er store. Nedbør er viktig i vurderingen av senere tids klimaendringer i Arktis.

De gir en indikasjon på større skydannelse over Arktis, spesielt lave skyer om sommeren, noe som sammenfaller med en lengre sommersesong og reduksjon i havisen. Foreløpig er det knyttet stor usikkerhet til kunnskapen om skyer og skydannelse.

Havet har mye større evne til å ta opp og lagre varme enn det landmasser har. Havet har derfor en nedkjølende effekt i perioder med global oppvarming. En stor del av den globale oppvarmingen som har skjedd de siste årene er lagret i havet.

Polhavet varmes som følge av innstrømning av varmere vann både fra Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet. På Stillehavssiden av Polhavet ser dette ut til å være en av årsakene til reduksjonen i havis. Fra Nord-Atlanteren kommer det pulser av varmt vann til Polhavet. Den neste pulsen ventes gjennom Framstredet.

Sammenhengen mellom varmere atlanterhavsvann og smeltende havis på vår kant av Polhavet er mer kompleks enn på Stillehavssiden, og det foregår utstrakt forskning på feltet. Noen steder på den nordamerikanske siden av Arktis er det registrert temperaturekstremer og stormaktivitet. Likevel er ingen systematisk økning i stormaktivitet registrert for hele Arktis i løpet av det siste halve århundret.

Dagens klimamodeller kan gjengi endringene som observeres i Arktis godt – både kvalitativt og på stor skala, med økte utslipp av drivhusgasser som drivkraft for den globale oppvarmingen. Likevel ser vi eksempler på større endringer som kommer «uanmeldt» eller før den beregnede tiden, som for eksempel reduksjon i havisdekket.

Det er gradvis menneskelig påvirkning, kombinert med store atmosfæriske eller oseanografiske hendelser eller avvik fra naturlig variabilitet og modifisert av arktiske tilbakekoblingsmekanismer, som fører til ikke-reversible endringer i Arktis. Når de observerte temperaturendringene brytes ned til regioner og sesonger, viser det en ˚C økning utover naturlig klimavariasjon (i forhold til hver region og hver sesong) over hele Arktis, med enda større oppvarming enkelte steder og til bestemte tider av året.

Drivkraften bak denne temperaturøkningen er det menneskelige påslaget. Under tidligere varme perioder kan man ikke finne ensartede mønstre som dette. Forskerne mener, at en stigende havtemperatur samt vulkansk aktivitet i området er grundene til at isen smelter. Den vestlige iskappe kan bidrage med en stigning i havene på omkring 5-meter, hvis den smelter helt.

I deler av Arktis kan vi allerede se store endringer i is forholdene. Sommerisen er redusert med nesten en tredjedel de siste årene. Dyra har store problemer med å takle at leveområdene deres. Der innlandsisen møter havet blir isen bøygd og strekt slik at det blir danna rifter både på overflata og på undersida.

Dette kan fører til kalving, men isen kan også flyte utover havet som ein brem. Om dei smeltar blir denne krafta mindre og meir av innlandsisen kan sige ut i havet og havnivået vil stige. Ute på den Antarktiske halvøya ligger den store Larsen-isbremmen som nå er i ferd med å forsvinne.

I dette området stiger lufttemperaturen kraftig og smelter overflaten av isen. Sprekkene som blir danna fører til at store deler av den mange 1meter tjukke isen flyter bort med havstraumane.

Dette kan vere eit varsel om dramatiske endringar, men ein aukning på nokre få grader i lufttemperatur betyr ikkje at innlandsisen vil smelte. Inne på innlandsisen er det så kaldt at ein temperaturauking på nokre grader ikkje vil føre til meir smelting, tvert imot kan det føre til meir nedbør som snø slik at det blir meir is.

I enkelte områder i Stillehavsektoren observerer vi at det varme vatnet nå kommer innunder isbremmane og fører til at dei smeltar hurtigare. Det same er tilfellet for områda rundt dei to gigantiske isbremmane, Ross og Filchner-Ronne, men her er det spådd dramatiske endringar.

Resultat frå klimamodellar viser at meir av innlandsisen vil skli ut i havet i framtida på grunn av auka tilførsel av varmare havvatn som smelter isbremmane. Den gigantiske Filchner-Ronne isbremmen, i volum er verdas største flytande lekam, synes å vere spesielt sårbar.

Fram til i dag er endringane små, men klimamodellane spår at dette kommer til å endre seg i løpet av dei kommande tiåra. Ifølgje klimamodellane vil det bli mindre sjøis i Weddellhavet og mindre danning av det iskalde vatnet som i dag vern.

Måleutstyret vi bruker har vi utvikla i samarbeid med det Bergensbaserte firmaet Aanderaa som er ekspertar på bygging av måleinstrument til bruk i ekstreme miljø. Derifrå med fly, beltevogn og snøskuter til der vi skal bygge observatoriet. Før vi kan bore oss gjennom den fleire hundre meter tjukke isen må vi bygge ein boreplattform. Plattforma består av eit boretorn, høgtrykkspumper, varmeapparata, boreslange og elektriske generatorar.

Dette vatnet varmar vi opp til 90°C og pumper det under høgt trykk gjennom boreslangen fram til boret som spyler og smeltar seg gjennom isen. Først må vi smelte ti tonn med snø.

Antarktis krev spesialutvikla utstyr og det er veldig kostbart. Inne i isen er det -25°C og vatnet i hòlet fryser difor etter kort tid så vi må vere raske med å fire kabelen med instrumenta gjennom isen.

Det som skjer med isbremmane som nå smeltar kan vere eit varsel om at dramatiske endringar er undervegs. Heldigvis er dei største isbremmane stabile, men vi ser at noko kommer til å skje.

For Filchner-Ronne isen viser våre målingar redusert danninga av det iskalde vatnet som vernar isen frå det varme vatnet som prøver å trenge innunder isbremmen. Data frå våre nye observatorium hjelpe oss til å få eit betre bilete av kva som skjer og vi kan bruke denne kunnskapen til å lage betre modellar slik at vi kan gi meir presise varslar om framtidsklima. Sjølv ein liten havnivåstigning vil få store konsekvensar for lågtliggande landområder.

Gode observasjonar. Oppvarmingen i Arktis skjer omtrent dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet. Den minkende isen inngår i en ond sirkel som bidrar til å løfte temperaturen i Arktis ytterligere.

En viktig årsak til den raske temperaturøkningen i Arktis er at sjøisen smelter. Når isen krymper, varmes havet raskere opp av sola.

Den globale temperaturøkningen varmer opp både havet og atmosfæren. Dette gjør at sjøisen smelter, og det har stor innvirkning på hvor mye energi havområdene tar til seg fra sola.

Forskere hevder dataene tyder på at vind og havstrøm kombinert med et varmere klima reduserer mengden is som normalt er på Arktis året rundt. Smelter raskere Og isen har smeltet raskere de siste. Endringene i sjøisutbredelse i Arktis har til nå gått raskere enn de fleste av de tidligere klimamodellene forutså. Dette skaper økt smelting, som igjen igangsetter en selvforsterkende prosess, kalt «is-albedo».

Drivhusgassene fordeles i atmosfæren og rammer Arktis selv om utslippene der er små. Ikke bare rammes Arktis, men her er effekten av global oppvarming størst. Når temperaturen stiger erstattes snø og is på jordoverflata med vegetasjon og vann.

Utfallet blir at mer solenergi absorberes, som igjen fører til mer smelting av snø og is. Hvis sjøisen smelter, vil ikke dette ha stor betydning på havnivået, da denne er relativt nydannet fra sjøvann. Men hvis landisen smelter vil dette ha stor betydning.

F – Rekordlite is i Arktis. Stadig mer av isen rundt Nordpolen smelter bort.