I utgangspunktet var kvikkleira en helt alminnelig saltvannsleire. Men gjennom lang tid har egenskapene endret seg. De ørsmå leirkornene henger mye dårligere sammen når det salte porevannet mellom dem blir vasket ut og erstattet av ferskvann. Hvis vi derimot begynner å grave i den, overbelaster den med stor vekt, eller sender kraftige sjokkbølger gjennom den, vil vi fort kunne oppdage forskjell.

Kvikkleira vil i verste fall kollapse og omdannes da til en tynn suppe som flyter av gårde. Vi kan lett gjøre et eksperiment på egen hånd ved å røre litt i en prøve med blåleire. Hvis det er kvikkleire, vil den fort bli tyntflytende. Leirmineralene er for det meste flakformet.

De danner en åpen korthusstruktur med små ekektrostatiske ladninger som gir tiltrekning mellom partiklenes kanter og flater nå. See full list on geo365. Vi må tenke oss at terrenget lå noen hundre meter lavere, og mer nedpresset i indre områder enn i kyststrøkene. Foranledningen var at landmassene hadde blitt presset ned av isens tyngde, og den var størst langt inne i landet.

Den stive jordskorpa ligger over den plastiske mantelen, så mantelen ga etter for isens tyngde, på samme måte som en kork lar seg presse ned i vannet. Da isen forsvant, steg landet igjen, akkurat som korken flyter opp når vi ikke trykker på den lenger.

Jordskorpa gjenopprettet likevekten som en reaksjon på trykkavlastningen. Men det tok lang tid å få tilbake den opprinnelige formen. Tregheten er så stor at prosessen på de fleste steder ennå ikke er fullført. For eksempel stiger jordskorpa ved Trondheim og Oslo ca.

Landhevningen var allerede kommet godt i gang på den tiden da kyst- o. Vi vet at leire er svært utbredt over de brede østlands- og trøndelagsbygdene. Områdene med kvikkleire utgjør likevel en forholdsvis liten prosentandel av den gamle fjordbunnen. Forklaringene er for det første at mye av den marine leira ikke har blitt omdannet til kvikkleire. Av forskjellige grunner er ikke saltet vasket ut ennå.

Og for det andre består deler av den gamle sjøbunnen av andre løsmasser enn leire. Ujevn bunntopografi og sterk strøm har hindret leirsedimentasjon i mange områder, spesielt på forhøyninger og i brattskrenter.

Utvaskingen av saltet er en prosess som skyldes nedbør, innsig av markvann, gjennomstrømning av grunnvann og flomepisoder (hydrologiske forhold). Også egenskaper ved leira, for eksempel mineralogi, kornform, kornstørrelse og tynne sandlag som drenerer, har betydning for permeabiliteten (gjennomstrømningsevnen) og dermed for hvor hurtig saltet kan vaskes ut. Det sier seg selv at alle disse faktorenes virkning på saltinnholdet, særlig grunnvannstrømning.

Menneskelig aktivitet med anleggsarbeid har flere ganger utløst leirskred i de siste tiårene. Men siden de langt fleste skredgropene ble skapt før anleggsmaskinenes ti må også naturlige prosesser ha vært utløsende faktorer gjennom flere tusen år. Svaret er hovedsakelig elvenes og bekkenes graving i fjordbunnssedimentene. Denne fluviale erosjonen skjærer stadig dypere i takt med landhevningen.

Slik har vi fått skapt høye bratte skråninger i leire, og hvis elvene til slutt graver seg inn i kvikkleirelommer går det skred. Ofte starter det da med et lite skred (geoteknikere kaller det gjerne initialras), og plutselig kommer store bakenforliggende områder seilende. Erfaringsmessig må de bratte skråningene være høyere enn ti meter for å kunne utløse store kvikkleireskred. Små skred kan gå på mindre skråningshøyder.

I noen tilfeller kan skred også gå i områder uten bratte skråninger, dersom et slakt hellende terreng er brattere enn ca. Første steg i et hvert sikringsarbeid er å få.

Anslagsvis ligger mer enn prosent av all innmark, bebyggelse og infrastruktur i Trøndelag og på Østlandet sør for Mjøsa lavere enn den marine grense. Derfor er det lett å forstå at kvikkleiresonene som oftest ligger i eller ved tettbebyggelse. Siden har bebyggelsen mange steder ekspandert på bekostning av høyproduktiv dyrkamark. Resultatet er blant annet at tusenvis av mennesker bor på kvikkleire.

Nå har vi også fått en trussel. Vi hadde en naturressurs. Kvikkleire er dannet som finkornede jordpartikler på det som en gang var havbunn, men som i dag har hevet seg og blitt fastland.

Partiklene i leira er formet som tynne flak eller staver, og i marin leire (saltvannsleire) står de mot hverandre omtrent som kortene i et korthus. Det er saltet som binder "kortene" sammen. Hvis slik leire overbelastes, enten som følge av menneskelig aktivitet eller naturlig erosjon (for eksempel ved at en bekk graver seg inn i sidene i bekkedal), kan kvikkleira kollapse. Billedlig sagt – kortene i korthuset raser.

På grunn av vanninnholdet i leira vil den umiddelbart bli flytende. Bakkanten av skredet på Byneset, sett fra bakkenivå. Kartleggingen av marin leire har ført til at det i dag finnes skredkart som viser faresoner og risiko for kvikkleireskred.

I klassifiseringen av faresoner er det tatt hensyn til topografiske forhol grunnforhol erosjonsforhold i vassdrag og skredhistorikken i området. Faregraden deles inn i tre: lav, middels og høy. Her finner du faresonekart for kvikkleire Faresonekart over Byneset i Trondheim, der skredet gikk 1. Risikokartene ser på både skadekonsekvenser og faregrad. Skadekonsekvenser er en vurdering av potensial for skade på mennesker og økonomiske- og samfunnsmessige konsekvenser.

Risiko er delt inn i kategorier fra tilder er områder med liten fare og lav konsekvens, mens er områder med høy faregrad og stor konsekvens, forteller skredforskeren. Kvikkleire er betegnelsen på en spesiell type leire som ved overbelastning kan kollapse og bli tyntflytende.

Kvikkleire forekommer primært i Norge og Sverige, men finnes også i Finlan Russlan Canada og Alaska. Det vil si et finkornet sediment hvor kornstrukturen kan kollapse selv om sedimentet i utgangspunktet er ganske fast. Kvikkleire kan være uproblematisk så lenge den ligger uforstyrret i grunnen, men flyter som væske hvis den blir overbelastet og omrørt, hvorved den løse kornstrukturen kollapser.

Kvikkleire er leire som ved overbelastning eller omrøring går over fra sin vanlige faste tilstand og blir lettflytende. Kvikkleire er avsatt i hav og hadde derfor under avsetningen saltvann som porevann mellom leirpartiklene. Blåleire er en finkornet leire, avsatt som sedimenter på havbunnen. Blåleire finnes i områder som ligger under den marine grense i forhold til siste istid.

Så har det vært landhevning senere. Dvs at dette kan bli kvikkleire hvis saltet blir skylt ut. Så trolig er huset bygget på blåleire er det de mener å si. Dette er leire som er avsatt med en intern gitterstruktur i et marint miljø, deretter har salt blitt vasket ut av ferskt grunnvann etter at landområdene hevet seg etter siste istid.

Kvikkleira, den lumske og usynlige fare som har ført til mange store leirras, er et resultat av vår geologiske historie. De spesielle grunnforholdene med kvikkleire oppstår i saltvannsleire (marin leire) som har blitt hevet til tørt land etter siste istid. NASJONAL DATABASE FOR GRUNNUNDERSØKELSER Nå kan du sjekke grunnen der du vil bygge med et enkelt klikk. Ny database avslører om grunnen du vil bygge på skjuler kvikkleire, løsmasser, leire eller sand.

FLYTENDE BLÅLEIRE – Skredet består av flytende blåleire og ligger under marin grense. På Romerike er det kartlagt mange og store forekomster av kvikkleire, og det har tidligere gått flere kvikkleireskred i området, sier regionsjef Petter Glorvigen. Kvikkleireskred kan skje i områder der grunnen består av marin leire, blåleire, som har en spesiell struktur. Ved skred går kvikkleire fra fast form over til å oppføre seg som en.

Hobby – Creativ Company – Online shop med 10. Folk i Moss frykter rasfare i området fra Melløs og langs Fjordveien i hellingen ned mot Moss Havn. Nesten bunnløst med blåleire.

Da isen smeltet og landet hevet seg, steg leira opp fra saltvannet og ble til tørt land. De dårligste grunnforhold etter kvikkleire må vel være myr. Om ikke huset skal stå på fjell må det selvfølgelig graves ned til frostfritt. Kvikkleire har sitt opphav i leirpartikler som ble bunnfelt i salt havvann.

De mikroskopisk små leirflakene klumpet seg sammen med forskjellig orientering, holdt sammen av elektrostatiske krefter i det salte porevannet. Strukturen har blitt sammenlignet med et korthus.